Elevhistorier

Tilgjengelighet for alle: Kravspesifikasjonen henviser flere steder til Tilgjengelighetsmal for grunnskolen som er utarbeidet av Deltasenteret. Malen ble første gang presentert i mars 2001, og er utformet som et praktisk hjelpemiddel for å sikre tilgjengelighet for alle når det bygges nytt eller rehabiliteres.
For at de som skal bygge nytt eller rehabiliterer skolebygg skal få innblikk i hvordan elever med ulike funksjonshemninger kan oppleve skolehverdagen vil vi presentere 6 ulike elevhistorier. Historiene er hentet fra Deltasenteret.

”Glimt fra skolehverdagen til seks funksjonshemmede elever”

Kilde: Deltasenteret (2001): En grunnskole for alle - også for elever med funksjonshemning.

Per går i syvende klasse og er astmatiker
«Om våren og sommeren er det ikke så greit å være ute. Mange av timene flyttes ut når det er fint vær. Skolegården er like ved et skogsområde som gjør at det blir mye pollen i lufta. Det er plagsomt. Det støver fælt når vi sparker fotball på grusbanen. Derfor blir det mange ganger vanskelig for meg å være sammen med de andre.

Skolen min er gammel, og både gardinene og vegg-til-veggteppene er fulle Av gammelt støv. Vi tørker ofte de våte uteklærne våre i klasserommet og korridorene er fulle av søle fra utesko. I klasserommet er det dessuten ofte varmt og klamt og ekkel luft. Jeg blir tett, og både jeg og mange andre får vondt i hodet sånn at det er vanskelig å følge med. Når vi har forming, blir det spesielt ille. Det er så mye støv i sagmuggen og i tøystoffene fordi de ligger ute hele tiden, og støvet virvles opp når vi jobber. Ofte er det bedre å komme hjem for der er det mulig å være uten å bli syk».

Tilbake

Tone går i tredje klasse og er rullestolbruker
«Skolen jeg går på er gammel og det er trapper ved alle inngangsdørene. Vaktmesteren har ordnet en inngang til meg, men den er på den andre siden av skolen enn der de andre går inn. Døren er tung og trang, så noen må alltid hjelpe meg. Gangene er lange og har liten plass, og når det ringer ut blir det ofte mye dytting og det er vanskelig å komme frem med rullestolen. I klasserommet er det ganske greit. Vi har to pulter mindre for å få plass til rullestolen min, men likevel er det trangt. Neste år skal jeg begynne i 4. klasse. Jeg vet ikke helt hvordan det skal gå fordi 4. og 5.-klassingene holder til i andre etasje og det er ikke heis på skolen. Kanskje skal klassen min fortsette i første etasje, men det synes de andre er dumt. De synes det hadde vært morsommere å være sammen med de andre oppe.

Det er ikke så gøy å være ute i friminuttene. De andre spiller fotball eller Klatrer i lekeapparatene. Men ved klatrestativene er det så mye sand at jeg greier ikke å komme frem. Selv om jeg ikke kan klatre, vil jeg jo gjerne være der de andre er».

Tilbake

Ingrid går i niende klasse og er tunghørt
«Rett forbi skolen min går det en vei hvor det er mye trafikk. Når vi er ute i friminuttene er det hele tiden mye støy fra veien. Sammen med mye løping og skrål i skolegården, blir dette et sammensurium av mange lyder som gjør det slitsomt å følge med.

Når de andre hører at det ringer inn, er det best å følge med for ikke å henge etter. Hvis det er stille i klasserommet, går det ganske greit å høre hva læreren sier for vi har teleslynge. Det er ikke alltid de andre klarer å være stille. Selv om noen bare snakker til hverandre eller flytter på stolen sin, så høres det godt i hele rommet. Men det jeg synes er verst, er at siden det bare er læreren som har mikrofon til teleslyngen, er det umulig å følge med på det de andre sier. Om vinteren er det også så dårlig lys at det er vanskelig å lese på munnen til læreren. Da blir det enda vanskeligere å følge med på det som skjer.

Når det er avslutninger eller allmøter, samles alle i gymsalen. Men der er det ikke teleslyngeanlegg, så jeg kan ikke få med meg noe særlig av det som foregår. Da føler jeg meg innmari utenfor».

Thomas går i sjette klasse og er sterkt svaksynt 
«I hele sommer har de arbeidet for å gjøre skolegården bedre og finere. Alle synes det er blitt veldig bra, men for meg er det blitt vanskeligere å finne veien. Det er så mange forskjellige steder som er vanskelig å få oversikt over og lære utenat. Men det er også blitt ganske OK siden det er så mange nye ting der.

Inne er alle gangene like og det er brukt samme farge overalt. I enden av gangen er det et digert vindu som blender når sola skinner. Da blir det veldig vondt å ta seg frem på egenhånd der. Midt i skolen er det et stort fellesrom som alle klassene bruker. Spesielt i friminuttene er det mange som er der. Det er mye bråk og mange som løper rundt omkring, og det blir litt skummelt for meg som mest bruker hørselen og hendene for å finne frem. I rette ganger klarer jeg meg fint alene. Men når vi skal lenger unna, vil jeg helst gå sammen med andre. Det er best med noen jeg kjenner, for da har jeg ledsager hvis jeg trenger det. I klasserommet er det lettere fordi jeg kjenner både rommet og stemmene».

Linn går i andre klasse og er utviklingshemmet
«Det var gøy å begynne på skolen, men det er litt skummelt også. Alt er så stort og det er mye nytt å lære. Skolegården er stor og de som går på ungdomsskolen, er så mye større. Det er litt ekkelt å gå forbi dem for å komme dit hvor jeg skal. Det er mange hus som ligger ved siden av hverandre og de ser helt like ut. Dørene ser ut som små sorte hull i veggen. Det er vanskelig å vite hvor jeg skal gå inn.

De andre i klassen er greie og det gøyeste er når det er musikktime og alle synger og spiller sammen, eller når frøken leser eventyr. De andre timene er litt vanskelige. De andre er så flinke til å tegne og gjøre de andre tingene som frøken sier. Skulle ønske det var mer jeg kunne klare helt av meg selv. Det er kjempegøy å være ute i skolehagen. Vi sår frø og så følger vi med hele tiden når det gror. Det lukter så godt der og det er rart å se at det blir så store planter og grønnsaker som vi kan spise. Tingene på lekeplassen er store og fine, men jeg liker ikke alle. Det er vanskelig å holde følge med de andre for det går ofte så fort».

 

Tilbake

Lena er assistent for Tore som går i første klasse og er multifunksjonshemmet
«Skolen er ikke planlagt for store elektriske rullestoler. Det gjør at vi ofte må finne på en masse «lure» løsninger, bære tungt og bruke mye ekstra tid for å hente det vi trenger. Det er rampe i tillegg til utetrappene, men foran inngangsdøren er det så liten plass at det ofte hender at det er like før rullestolen havner utenfor kanten. Siden det er for liten plass til hjelpemidler og utstyr, må vi stue noe ned i kjelleren selv om det brukes ofte. Skolen har handikaptoalett, men det er ikke tenkt på at noen av barna trenger plass til å ha hjelper med seg inn.

Tore kan f.eks. ikke bruke klosettet, men trenger en stellebenk. Derfor må toalettbesøk foregå inne i klasserommet i friminuttene, noe som ikke er særlig hyggelig. Tore og de barna som trenger spesialundervisning er samlet i en egen del av skolen. Det er fint å få ro rundt læringen og det er tryggere og lettere å konsentrere seg i mindre rom med få personer. Samtidig hadde det nok vært hyggelig å kunne være med de andre barna av og til, kanskje spesielt når de synger og leker sammen. Når de andre barna har friminutt, er det mye liv og røre utenfor. Tore synes det er gøy å sitte i vinduet og se på, men det hadde nok vært enda bedre å være der ute sammen med de andre barna».